Aglaktuqbloggen – om lusten att skriva

Aglaktuqbloggen – om lusten att skriva

Kristin Ribe

MarsPosted by aglaktuq Mon, March 26, 2012 23:18:14



Om jeg husker riktig, er det Charles Taylor som skrev at det som skiller oss fra dyrene er menneskets tilstedeværelse av følelser. Og så kan hunder skamme seg, hoppe av glede, det er ikke til å benekte. Og så kan man si, dyr har ikke det samme estetiske behovet som mennesker, behovet etter det vakre, kanskje også etter skrift. Og så finnes det hannfugler som kappes om å synge så vakkert som mulig, for å kunne få paret seg. Og så finnes hannfugler som pynter reirene med blomster. Hvilket gjør at jeg tenker, det er ikke følelser som skiller mennesket fra dyrene, det er ikke estetikk, det er ikke hjernestørrelse, det som skiller oss, er selvmordet.

Lysten til å skrive står – tilsynelatende – i motsetning til Freuds ”Hinsides lystprinsippet”, altså lysten til å få gjort ende på livet, lysten til å få gjort ende på skriften. Lysten til å leve kan – kanskje – finnes på grunn av skrift. Men så er det til å tenke over, forskjeller i språket. ”Lusten att skriva”: Svensk ”lust” er på norsk ”lyst”. Svensk ”förlust” er på norsk ”tap”. Som viser at lyst og tap henger sammen, er nært (nordisk) forbundet. Men hva er det jeg taper, ved min lyst til å skrive? Er det livet eller er det døden? Eller er ”förlust” ikke mer enn et ”svinn”, at det ikke er så viktig, det som blir borte. At det ikke er noe å ta på vei for. At det er derfor vi forsøker å overse tapene som ligger i lyst og i skrivning. Å se på det som svinn, og ikke tap, gjør det mindre vondt.

For meg finnes gleden ved å skrive når det kommer rytme som rolig pust, eller når det kommer klanger som har vært i verden lenge. Og kanskje har dette noe med alder å gjøre, språkets alder, språkenes alder, jeg vet ikke. At jeg låner meg alder gjennom skriften, at jeg ved skriving blir en del av et ”å eldes”, et ”å holde seg i live”.

Men språkene, meningene som både koples sammen og kolliderer: lyst, tap, forlystelse, død, det gjør meg så forvirra: Er det noe gjemt her – fra gammelt av – at viljen til forlystelse, til å glemme alvoret, også er viljen til å tape, til kalkulert å gjøre slutt på livet? At viljen til å glemme et alvor betyr å fullføre det? Kanskje er viljen til å lese, viljen til å skrive også viljen til å miste alt. Jeg kan tro det. Jeg kan i det minste tenke det. Og allikevel, allikevel prøver jeg å finnes et sted.


Kristin Ribe, norsk författare och bildkonstnär, är född 1972. Hon debuterade 2003 med romanen Forsnakkelser (Oktober forlag). Ribes senaste bok är Natt, Regn, som kom i år.

Illustrationen är gjord av Agnes Stenqvist.

Ordlista
Husker = kommer ihåg
Tilstedværelse = närvaro
Skamme seg = skämmasOrdlista
Husker = kommer ihåg
Tilstedværelse = närvaro
Skamme seg = skämmas
Reirene = redena
Tilsynelatende = skenbart
Forskjeller = skillnader
Ta på vei for = bråka om
Tapene = förlusterna
Rolig = lugn
Pust = andning
Eldes = åldras
Fullføre = fullborda


Erlend Erichsen

MarsPosted by aglaktuq Mon, March 12, 2012 17:34:49
Voldens ballett
(en poetikk)

Det kan ha vært deg, det kan ha vært hun, det kan ha vært det, det kan ha vært da; fortiden er blitt min Herre. Det kan ha vært det at jeg aldri stanser å snakke, aldri finner fred, eller min indre, digre Adrian Leverkühn. Det kan ha vært vondt, det kan ha vært godt, men aldri tomhet. Det kan ha vært musikken, det kan ha vært klimaet, det kan ha vært maleriet, det kan ha vært militæret og det kan ha vært stillheten. Det kan ha vært løgnen, det kan ha vært ærligheten, det kan ha vært voldens egen sommernatt. Det kan ha vært livets fiender. Eller det kan ha vært den onde kvinnes vulva, den unge gutts muskler eller den helt ensomme onani i mørket. Det kan ha vært blomstenes krig om retten til alt lys – og om å bli sett i sin stille illvilje. Det kan ha vært redselen for sykdom og frykten for hegren med penger i nebbet. Men hvordan skille dansen fra danseren? Plantenes langsomme vold; bare synlig for den som absolutt aldri blunker. Det kan ha vært Carl von Linné og Louis-Ferdinand Céline. For intet nytt finnes! Fortiden er blitt min Herre, min Skrift. Skriv: Fortiden er blitt min fitte.


Erlend Erichsen är född 1975 och bor i Oslo. Han debuterade 2005 med romanen Nasjonalsatanisten (Cappelen Damm). Erichsens senaste bok är Sol under jorden, som kom 2010. Vid sidan av författarskapet har Erichsen också spelat trummor i flera Black Metal-band samt gått en tvåårig bildkonstutbildning.


Ilustrationen är gjord av Isabel Leal Bergstrand.

Ordlista
Fortiden = dåtiden
Stanser = stannar
Vondt = ont
Hegren = hägern
Vold = våld
Blunker = blinkar