<?xml version="1.0" encoding="UTF-8"?>
<rss version="2.0">
<channel><generator>iloblog 1.0</generator><title>Aglaktuqbloggen – om lusten att skriva Feed</title><link>http://blogg.aglaktuq.se/</link><description></description><item><title>Kristin Ribe</title><link>http://iloapp.aglaktuq.se/blog/blogg?Home&amp;post=17</link><description><![CDATA[     Om jeg husker riktig, er det Charles Taylor
som skrev at det som skiller oss fra dyrene er menneskets tilstedeværelse av
følelser. Og så kan hunder skamme seg, hoppe av glede, det er ikke til å benekte.
Og så kan man si, dyr har ikke det samme estetiske behovet som mennesker,
behovet etter det vakre, kanskje også etter skrift. Og så finnes det hannfugler
som kappes om å synge så vakkert som mulig, for å kunne få paret seg. Og så
finnes hannfugler som pynter reirene med blomster. Hvilket gjør at jeg tenker,
det er ikke følelser som skiller mennesket fra dyrene, det er ikke estetikk,
det er ikke hjernestørrelse, det som skiller oss, er selvmordet.  Lysten
til å skrive står – tilsynelatende – i motsetning til Freuds ”Hinsides  lyst prinsippet”, altså lysten til å få
gjort ende på livet, lysten til å få gjort ende på skriften. Lysten til å leve
kan – kanskje – finnes på grunn av skrift. Men så er det til å tenke over,
forskjeller i språket. ”Lusten att skriva”: Svensk ”lust” er på norsk ”lyst”.
Svensk ”förlust” er på norsk ”tap”. Som viser at lyst og tap henger sammen, er
nært (nordisk) forbundet. Men hva er det jeg taper, ved min lyst til å skrive? Er
det livet eller er det døden? Eller er ”förlust” ikke mer enn et ”svinn”, at
det ikke er så viktig, det som blir borte. At det ikke er noe å ta på vei for.
At det er derfor vi forsøker å overse tapene som ligger i lyst og i skrivning. Å
se på det som svinn, og ikke tap, gjør det mindre vondt.  For
meg finnes gleden ved å skrive når det kommer rytme som rolig pust, eller når
det kommer klanger som har vært i verden lenge. Og kanskje har dette noe med
alder å gjøre, språkets alder, språkenes alder, jeg vet ikke. At jeg låner meg
alder gjennom skriften, at jeg ved skriving blir en del av et ”å eldes”, et ”å
holde seg i live”.  Men
språkene, meningene som både koples sammen og kolliderer: lyst, tap,
forlystelse, død, det gjør meg så forvirra: Er det noe gjemt her – fra gammelt
av – at  viljen til   forlystelse , til å glemme alvoret, også
er  viljen til å tape , til kalkulert å
gjøre slutt på livet? At viljen til å glemme et alvor betyr å fullføre det?
Kanskje  er  viljen til å lese, viljen
til å skrive også viljen til å miste alt. Jeg kan tro det. Jeg kan i det minste
tenke det. Og allikevel, allikevel prøver jeg å finnes et sted.         Kristin Ribe, norsk författare och bildkonstnär, är född
1972. Hon debuterade 2003 med romanen Forsnakkelser (Oktober forlag). Ribes senaste
bok är Natt, Regn, som kom i år.      Illustrationen är gjord av Agnes Stenqvist.    Ordlista  Husker = kommer ihåg Tilstedværelse = närvaro Skamme seg = skämmasOrdlista Husker = kommer ihåg Tilstedværelse = närvaro Skamme seg = skämmas Reirene = redena Tilsynelatende = skenbart Forskjeller = skillnader Ta på vei for = bråka om Tapene = förlusterna Rolig = lugn Pust = andning Eldes = åldras   Fullføre = fullborda     
 ]]></description><pubDate>Mon, 26 Mar 2012 23:18:14 +0200</pubDate><category>Mars</category></item><item><title>Erlend Erichsen</title><link>http://iloapp.aglaktuq.se/blog/blogg?Home&amp;post=16</link><description><![CDATA[   Voldens ballett   (en poetikk)   Det kan ha vært  deg , det kan ha vært  hun , det kan ha vært  det , det kan ha vært  da ; fortiden er blitt min Herre. Det kan ha vært det at jeg aldri stanser å snakke, aldri finner fred, eller min indre, digre Adrian Leverkühn. Det kan ha vært  vondt , det kan ha vært  godt , men aldri  tomhet . Det kan ha vært  musikken , det kan ha vært  klimaet , det kan ha vært  maleriet , det kan ha vært  militæret  og det kan ha vært  stillheten . Det kan ha vært  løgnen , det kan ha vært  ærligheten , det kan ha vært voldens egen sommernatt. Det kan ha vært livets fiender. Eller det kan ha vært den onde kvinnes vulva, den unge gutts muskler eller den helt ensomme onani i mørket. Det kan ha vært blomstenes krig om retten til alt lys – og om å bli sett i sin stille illvilje. Det kan ha vært redselen for sykdom og frykten for hegren med penger i nebbet. Men hvordan skille dansen fra danseren? Plantenes langsomme vold; bare synlig for den som absolutt aldri blunker. Det kan ha vært Carl von Linné og Louis-Ferdinand Céline. For intet nytt finnes! Fortiden er blitt min Herre, min Skrift. Skriv: Fortiden er blitt min fitte.    Erlend Erichsen är född 1975 och bor i Oslo. Han debuterade 2005 med romanen Nasjonalsatanisten (Cappelen Damm). Erichsens senaste bok är Sol under jorden, som kom 2010. Vid sidan av författarskapet har Erichsen också spelat trummor i flera Black Metal-band samt gått en tvåårig bildkonstutbildning.     Ilustrationen är gjord av  Isabel Leal Bergstrand .     Ordlista  Fortiden = dåtiden Stanser = stannar Vondt = ont Hegren = hägern Vold = våld Blunker = blinkar    
 ]]></description><pubDate>Mon, 12 Mar 2012 17:34:49 +0100</pubDate><category>Mars</category></item><item><title>Kristin Auestad Danielsen</title><link>http://iloapp.aglaktuq.se/blog/blogg?Home&amp;post=15</link><description><![CDATA[    Ein politikar gret framfor kamera.  Her er nesten stillstand. No kjenner eg sola i skuldera og veit at ho vil bevege seg lenger vekk og så har eg ikkje sol på meg lenger.   Fingrane er kalde. Knea, hoftene, albuane, fingrane sit i skrivepositur men er kalde og stive. Tastaturet er dårleg og å-en, ø-en, æ-en og m-en har mista knotten sin, det er ikkje kjekt for litlefingen, han kjenner det godt.  Eg skriv fram eit barnetog på den farlege vegen. Dei liknar tre-åringar, dei går i shorts. Grøftene er snølagde, alt på kvar side av vegen er kvitt og øde. Vegen er svart og bar som ei blodåre. Bilane køyrer ut i heile kroppen og kjem tilbake til hjartet. Angsten er i snøen. Redsla er i barnetoget. Borna er redde for bilane, for den avvisande og straffande mora. Mora vil redde dei misbrukte borna, tenk, seier ho, no blir det misbrukt barn. I denne augeblinken. Eg seier at eg ikkje vil tenkje på det. Ja, seier ho, eg irriterer deg fordi eg appellerer til noko du ikkje vil gå inn i.     Kristin Auestad Danielsen föddes i Torshavn på Färöarna 1981, växte upp i Gjesdal i Norge och bor nu i Köpenhamn. Hon har en kandidatexamen i litteraturvetenskap och har gått på Författarskolan i Tromsø. Hon debuterade som dramatiker med enaktaren Bartender, 2004. Året efter släppte hon sin första diksamling Alle i Norge, i tre, hengekøyer.     Illustrationen är gjord av Agnes Stenqvist.    Ordlista  Albuane = armbågarna Tastaturet = tangentbordet Dårleg = dålig Knotten = knoppen Kjekt = trevligt Grøftene = dikena Kvitt = vitt Blodåre = blodådra Køyrer = kör Kjem = kommer Augeblinken = ögonblicket Appellerer = vädjar    
 ]]></description><pubDate>Mon, 27 Feb 2012 22:01:33 +0100</pubDate><category>Februari</category></item><item><title>Bjørn Rasmussen</title><link>http://iloapp.aglaktuq.se/blog/blogg?Home&amp;post=14</link><description><![CDATA[   selv teflon er et bakkelandskab, men min tunge er et bakkelandskab, men det første jeg vil beskrive er stigbøjlen og det uld: jeg hedder villads, jeg hedder lille tudseøre, jeg indlogerer mig på hotellet, der hænger en stigbøjle på væggen over sengen der hænger en liste over hotelgæsterne ved siden af spejlet: øksedronningen, den snu kvæghandler, den blåbærnæsede, tit tit det er ikke nogen der fniser, det er portøren der skraber skidt af gulvet med en kniv  eller en ske, jeg hedder, jeg hedder rengøringsrum nå, jeg hedder retsina birk nielsen, det første jeg får ind er en valmuemark hver aften inden jeg skulle sove dækkede jeg min fars lig med saltkød, jeg hedder lille fisemormor, gården brændte den nat selv teflon er et bakkelandskab, men hvad med flydende helium og mit selvhad og det uld, jeg får det sådan: læg dig hund dæk igen har man skidt mig tom, igen har jeg en nat at være forvirret i, hvad sker der med ringenes herre referencer for tiden jeg har skåret mig i munden på et stykke italiensk brød, jeg har set dyr have seksuel omgang, egern, heste  man vil ikke afsløre mig med det samme, man vil ikke servere alt, men hvad vil man servere, man vil udsætte mig for det mest utænkelige i den pågældende situation, men hvad er situationen, jeg drikker sveskejuice, jeg drikker kogt vand  det første jeg får ind er en åkande der bevæger sig om bag sivene og mumificerer sig, nu må du høre på mig, jeg havde jo alarmerne med for de var jo puttet ind i huden, men de virkede ikke mere, men så kom fatimasara, hun sagde: er det dig der er inde i politiet, sagde fatimasara, så sagde jeg nej, så sagde hun okay, så begyndte jeg at stoppe med at græde  jeg hedder tag tøjet af og sig undskyld og tag tøjet på igen og tag tøjet af og sig undskyld og tag tøjet på igen og tag tøjet af og sig undskyld, det er situationen bum, det rå og det kogte, det er det man serverer bum bum, jeg kan folde mine ører ind i øregangen hvis jeg strammer kæberne, jeg tænker: selv teflon er et bakkelandskab, men tis støj togkupe, det første jeg får ind er en dronningeloge, en blokering i rectum, en fødsel med benene først, hvis rengøringsmidlet i rengøringsrummet er tekstsekretet, så siger jeg hi hi drik bare kys  det er ikke nogen der fniser, det er portøren der skraber skidt af gulvet med en kniv eller en ske, man vil nu fremdeles rippe op i mit du: du hedder bortkastet æggeskal, du underlægges gamle stegeben i historien  i historien sidder en evig hveps og stikker dit ansigt i stykker, men dit ansigt er et bakkelandskab, går du i blomst i sort jord i hovedet  her har du det mylder vi henviser til som afførende, vi sad dine træk godt til på en gynge hvor vi gynger og råder over dit nedfaldende  påklædte dit liv på et bildæk, sprættede dig ind i havestuens betrukne blomsterpuder, nu har du en nat at være forvirret i  nu har du én nat at være forvirret i som man siger  som da du drev ad venstre kind malet  under mund den gusten var ønsket  i kuffert aflagt drøbel  i kuld af øret sig over irgrønt  fordi svimle lænds vegne  skødets kun tog græsning i alle  til knækket vand på hofte  ægges de rygge gennem uld og det uld    Bjørn Rasmussen är en dansk författare född 1983. Han är utbildad vid Dramatikeruddannelsen och Forfatterskolen i Danmark. 2004 debuterade han som dramatiker med audioguide-dramat Myg marcherer i sødt blod. 2011 kom Huden er det elastiske hylster der omgiver hele legemet, som är Rasmussens första roman.  Illustrationen är gjord av   Isabel Leal Bergstrand    .    Ordlista  hedder = heter tudseøre = paddöra snu = slug valmuemark = vallmoåker pågældande = ifrågavarande sveskejuice = katrinplommonjuice åkande = näckros bevæger sig = rör sig sivene = vassen bum = bom støj = buller dronningeloge = drottningloge stegeben = stekben rippe op = undersöka hveps = geting havestuens = verandans betrukne = med överdrag gusten = obehagligt gulblek, även cynisk drøbel = gomspene (spetsen av gomseglet i munnen) irgrønt = ärggrönt skødets = skötets kun = endast, bara græsning = bete hofte = höft rygge = backa   
 ]]></description><pubDate>Mon, 13 Feb 2012 20:05:46 +0100</pubDate><category>Februari</category></item><item><title>Anne-Louise Bosmans</title><link>http://iloapp.aglaktuq.se/blog/blogg?Home&amp;post=13</link><description><![CDATA[  Jeg kæmper med det. Jeg synes, det er noget fjollet noget at skrive digte. Jeg føler mig som en lille pige. Det føles, som om jeg lyver, når jeg siger, jeg er forfatter. Jeg bliver flov. Jeg skriver jo så lidt. Jeg kan ikke engang særlig godt lide at skrive, men det er det eneste, jeg har. Det er det eneste, jeg har at kalde mig. Forfatter. Jeg kunne ikke drømme om at kalde mig digter, selvom jeg aldrig har haft ambitioner om at skrive prosa. Jeg er bange, for at folk ser på mig med medlidenhed eller overbærenhed. Nogle gange, når jeg nødigt men tvunget indrømmer, at jeg skriver digte, spørger folk, hvad de så handler om. Der er ikke noget værre. Jeg har indrømmet, at jeg skriver digte, og så skal jeg dernæst også indrømme, hvad jeg skriver om. Det bliver for intimt. Det er noget, jeg vil skjule, men jeg bliver gang på gang nødt til at vise det frem, for noget skal jeg vise. Noget skal jeg være. Hvad har jeg ellers brugt al den tid på? Det er så pinligt. Det er som om, jeg ikke er blevet voksen.   Forfattere lyver. De skaber sammenhænge, hvor der ingen sammenhæng er. De tænker for meget på dem selv. De skal have så meget mening. Jeg er så træt af forfattere. Jeg stoler ikke på dem. Der er ikke noget værre end forfattere på fjernsyn.     Anne-Louise Bosmans är född 1978 och är utbildad vid Författerskolen i Köpenhamn. Hon debuterade med diktsamlingen Punkter, poler og par på förlaget Borgen år 2002. Efter sin debut har hon gett ut ytterligare två diktsamlingar, den senaste Vi er amøber kom ut på förlaget Anblik år 2009. Anne-Louse Bosmans har även varit redaktör på kulturtidskriften Ildfisken.    Illustrationen är gjord av  Lina Forsgren .    Ordlista  Fjernsyn = TV Lyver = ljuger Føler = känner Flov = generad Bange = orolig Indrømmer = medger  
 ]]></description><pubDate>Mon, 30 Jan 2012 21:01:55 +0100</pubDate><category>Januari</category></item><item><title>Jenny Tunedal</title><link>http://iloapp.aglaktuq.se/blog/blogg?Home&amp;post=12</link><description><![CDATA[   Skriva för att det inte finns någonting annat att göra. Skriva trots att det finns så mycket annat att göra. Exempelvis försörja sig eller någon annan. Exempelvis sörja för människor och husdjur. Skriva trots att det finns så mycket sörjande / för att det finns så mycket sorg.  Skriva för att språk är sorg. För att sorgen är så svart att den bara / nästan inte ryms i bokstäver. För att det som inte är ljust lyser i orden. För att det kan finnas ett lysande grått.  Skriva för att jag längtar.  Jag längtar så efter att skriva. Nu längtar jag. Nu längtar jag inte. Jag längtar efter att skriva när jag inte skriver.  Skriva för att jag längtar efter att läsa.  Jag vill ha någonting att läsa. Skriva för att jag vill läsa dessa ord / vill inte läsa dessa / mina ord. Jag vill ha andra. Någon annans. Exempelvis dina / deras / hans / hennes / våra. Ingens.  Jag längtar inte efter att skriva utan efter att vara hemma.  Sitta stilla, gå omkring. Vara vaken, oskiljaktig. Stirra framför mig. Stirra på det som är framför mig – i samma rum / utanför fönstret / omkring / där borta – som jag inte kan veta någonting om. Som jag försöker ta reda på någonting om.  Skriva för att det inte finns något annat sätt. Skriva för att tvivla. För tvivlet / i tvivlet / på tvivlet. För att göra det möjligt att vistas där / här.  Skriva för att jag nästan inte står ut med det. Det sysslolösa, sanningarna, minnena, frånvaron, glömskan. Allt kommer tillbaka till mig. Allt kommer emot mig som mörker.  Skriva för att det finns någonting oavslutat. För att avvisa det avslutade. Slutet. Alla tankars slut. Skriva för att döden, din död, är oacceptabel.       Jenny Tunedal är född i Malmö 1973. Hon debuterade 2001 i Wahlström och Widstrands debutantologi och två år senare kom diktsamlingen Hejdade, hejdade sken. Hennes senaste bok är Mitt krig, sviter (2011). Jenny Tunedal är också litteraturredaktör på Aftonbladet.    Illustrationen är gjord av  Isabel Leal Bergstrand .   





  
 ]]></description><pubDate>Mon, 16 Jan 2012 21:17:20 +0100</pubDate><category>Januari</category></item><item><title>Jørn H. Sværen</title><link>http://iloapp.aglaktuq.se/blog/blogg?Home&amp;post=11</link><description><![CDATA[   Oslo, 12. mai 2010   Kjære Kari,  [...] jeg sitter og hører på et kassettopptak av Ingvild og faren hennes, de er på en hytte, det er tidlig på åttitallet, hun er tre år og han er i midten av tredveårene. Han går ut av rommet og hun blir sittende og synge og snakke med seg selv. På et tidspunkt blir det stille, før hun sier med lav stemme:  snødde litt og det norske flagget var med på bildet  Så blir det stille igjen, før hun går fra bordet. Jeg stopper båndet, spoler tilbake og spiller det igjen. Det er uklart hva som skjer, om hun leker med ord eller beskriver et bilde, fra en av veggene eller en bok eller lignende. Fortidsformen taler for det første – barn leker i preteritum. Men det er neppe fri diktning, det er noe påfallende håndfast ved flagget på bildet. Kan det være noe hun ser gjennom et vindu, som om vinduet var glass og ramme? Jeg vet ikke. Jeg har spurt henne og hun husker ikke. Det er mindre viktig. Dette er et funnet objekt  (objet trouvé) . Et funnet objekt kan være alt fra et urinal til værmeldingen. Hva er kunst er et spørsmål om kontekst, skriver Joseph Kosuth, og intensjon: «Årsaken til at vi ikke anser tegninger av aper og barn for å være kunst, beror på intensjon; uten kunstnerisk intensjon  er  det ingen kunst.» Jeg skriver ned ordene fra opptaket og sier at det er et dikt. Litteratur er et spørsmål om definisjon og definisjonsmakt. Jeg leste i ordboken i dag:  moderne poesi er et lukket land for de fleste  Oppslagsordet er verbet å lukke, her brukt som adjektiv og i betydningen uforståelig. Det er et tankekors. Det som står i ordboken er sant. Samme oppslag:  blomstene lukker seg mot kveld  Det er både vakkert og sant. Jeg slår opp blomst. Blå blomst. Språkblomst. Trærne står i blomst. Dette er et funnet objekt:  blomsterstøv  Funnet materiale kan utgjøre hele eller deler av et verk. Det kan være bearbeidet eller ikke:  blomster er støv  Og jeg kom til å tenke på flettearbeidene dine, kjolene og de høyhælte skoene av ubehandlede bjørkerøtter. Spenningen mellom den ubehandlede naturen og de etablerte formene. Hvis en av røttene skulle løsne så springer kjolen. Jeg tenker det samme om diktet. Jeg strøk det første verset, og konjunksjonen som innleder det andre verset:  det norske flagget var med på bildet  Men spenningen, mellom det tilforlatelige og det ubestemmelige, det som først fikk meg til å stanse ved disse utsagnene, er blitt borte. Jeg lar det ligge. Jeg skrur på radioen. [...]  J.  – – –  alt er fortalt  forfatteren er jeger og sanker  jeg åpner lik    Jørn H. Sværen är född 1974 och bosatt i Oslo. Han har drivit förlaget H Press (2004–2009) och driver sedan 2007 England Forlag. Hans senaste bok, Dronning av England, kom 2011 på Kolon Forlag. Sværen arbetar också med översättningar av fransk och amerikansk samtidspoesi till norska, samt är medlem i bandet Ulver.     Illustrationen är gjord av Agnes Stenqvist.    Ordlista  kassettopptak = kassettinspelning lav = låg snødde = snöade fortidsformen = dåtidsformen preteritum = preteritum (dåtid) neppe = knappast husker = kommer ihåg urinal = pissoar værmeldingen = väderleksrapporten spørsmål = fråga lukket = stängt blomsterstøv = pollen støv = damm, stoft flettearbeidene = flätarbetena høyhælte = högklackade tilforlatelige = tillförlitligt  ubestemmelige = obestämbara  stanse = stanna upp sanker = samlare    
 ]]></description><pubDate>Mon, 05 Dec 2011 21:42:50 +0100</pubDate><category>December</category></item><item><title>Martin Högström</title><link>http://iloapp.aglaktuq.se/blog/blogg?Home&amp;post=10</link><description><![CDATA[   Poesin stillar inte hungern Poesin lindrar inte lidandet Poesin hindrar inte tårarna Poesin är en hynda Jag dyrkar henne*  Jag sugs in i skrivandet som mot en otäck scen. Med en impuls att slå bort blicken (det går inte att skriva utan att se; ögonen tvingas upp [och scenen försvinner ändå inte hur mycket man än blundar]). Lusten att skriva är ett karnevaliskt begär efter protein. Jag måste öppna livet med en slipad kniv. Litteraturen uppstår i dessa montage.   Ett öde landskap utanför Paris. Barn som dansar i ring. Ett par kysser varandra. Godståg rullar in.  En vit häst leds in på en gård över klapprande kullersten. Den vänder sig ovant, kringskuren. Med återhållna muskler och markerade revben.  (Slaktarens verktyg presenteras).  Hals och framben kröker sig och det tunga djuret faller till marken.  Från alla håll leds vita boskapsdjur; kor, kalvar, får in i den vita staden över broar. Likt skolbarn.  Ils bêlent, comme font les otages.  Bestarnas kroppar töms över golvet, i svarta rykande floder.**  Det är horribelt vackert. Jag måste se. Jag vill inte se. Om jag inte ser går en oerhörd skönhet förlorad. Jag skriver och lämnar skräcken i öppen dager. Filmen är otäck, men inte på grund av vad den visar utan för att den öppnar verkligheten. Ett snitt i världens yta. Jag hisnar. Jag skriver när blodet ännu är varmt. En karnevalisk lust bortom moral eller självbevarelse. Skriv eller förbli best.   *Allusion på en replik (av musikern Bassoé spelad av Raul Andrade) i filmen Casa de Lava (1994) av Pedro Costa. **Filmen Le sang des bêtes (1949) av Georges Franju.      Martin Högström, född 1969, är poet och översättare. Han debuterade 2005 med Transfutura (OEI editör) och hans senaste bok, Fängelsepalatset, kom 2010.       Illustrationen är gjord av  Lina Forsgren .   
 ]]></description><pubDate>Mon, 21 Nov 2011 23:13:54 +0100</pubDate><category>November</category></item><item><title>Nina Wähä</title><link>http://iloapp.aglaktuq.se/blog/blogg?Home&amp;post=9</link><description><![CDATA[    Jag har aldrig lust att skriva. Jag känner aldrig skrivlusten. Bara ordet i sig. Oxymoron. Skriva är inte roligt. (Jo, ibland förstås, när en karaktär har sagt något roligt eller överraskat med något jag själv inte skapat, något utanför mig själv.)  Jag tycker inte om att skriva. Men ibland får jag lust att berätta något. Något storslaget eller något litet (men exakt). Något fint eller något jag vill att andra ska se också eller något som känns för viktigt för att inte få finnas kvar.  Ibland får jag lust att berätta något men jag är en dålig berättare. Kommer aldrig till poängen, ursäktar mig ständigt, alldeles för osäker och med dåligt självförtroende. Något med rösten också, att den är lite för tunn. Inte hörs riktigt, eller bär. Så då blir jag ju tvungen att skriva.  Jag längtar alltid tills att det ska vara klart. Till efteråt. Jag längtar inte till att sätta igång längre. Jag gjorde det förut. Innan jag visste hur det var att skriva. Innan skrivandet hittade sin form för mig.  Nu vill jag bara att det ska bli klart.  Jag började skriva för att inget annat kunde påverka mig lika starkt, förändra mig, som nedskrivna inbundna ord kunde. Lust att kunna ge det till andra, det som andra gav till mig. Att det kanske kunde vara meningen med allt, eller med något iallafall.  Alla kan skriva, men får man? Får man slösa med livet, tiden, genom att skriva och ta upp andras tid med det. Eller är det så att man måste?  För mig handlar det nog mer om skrivtvång, om något.  Jo, ibland får jag lust att berätta något, men jag är inte någon vidare berättare.   Nina Wähä är född 1979 i Stockholm där hon fortfarande bor. Hon debuterade 2007 med romanen S som i syster (Norstedts). 2010 kom hennes andra roman Titta inte bakåt. Nina Wähä är även verksam som skådespelare och sångare.     Illustrationen är gjord av  Agnes Stenqvist .     
 ]]></description><pubDate>Mon, 07 Nov 2011 22:13:47 +0100</pubDate><category>November</category></item><item><title>Stewe Claeson</title><link>http://iloapp.aglaktuq.se/blog/blogg?Home&amp;post=8</link><description><![CDATA[   Skrivlust, vad driver mig att skriva, hur ser den där lusten ut? Lusten kommer efter att jag ännu en gång, för femtionde gången, hundrade gången, börjat fundera över tillvaron, över dess eventuella grundläggande mekanismer, om varför det är så roligt och känns så meningsfullt att vara till, när jag i djupet av min själ vet att det inte finns någon mening med tillvaron, ja knappast ens någon ”själ”… nästan alltid är det efter ett samtal, efter läsning, efter att ha hört en replik i snabbköpskassan, som någonting sätter igång lusten. Lusten att begripa. Och jag har sedan jag var i tjugoårsåldern konstaterat – alltid till min stora häpnad – att jag är klokare när jag skriver än när jag pratar och tänker i mitt dagliga liv. För en tid sedan fick jag frågan hur mina romaner kommer till. Och det slog mig då, att jag aldrig är ute efter att ”skriva en roman till”. Så här svarade jag, och väljer att citera mig själv:  ”Jag är alltid ute efter en ny farkost som jag kan använda för att paddla runt i denna så kallade ”livets flod”. För mig börjar det som blir en ny roman alltid med att jag måste hitta ett sätt att förklara hur jag ser på livet, på detta att vi finns, att människan finns. Jag tänker mig en person. Så börjar det. Jag tänker mig en person som lever eller har levat, en person som har en historia, en bakgrund, en samtid, en familj, ett yrke, en person som är beläst eller aldrig tagit i en bok, en person som pratar ihjäl sin omgivning, eller en person som grubblar för sig själv utan att säga så mycket. Och så händer det något. Något, vad som helst, händer. En morgon hittar han en död häst i trädgården. En dag när han kommer tillbaka har hans arbetskamrat lämnat en lapp på hans bord: ”Vi har haft kul, Jojje. Men jag står inte ut. Jag sticker. Kanske till Cuba.” Eller en släkting ringer och frågar om han är klar över att den som han i hela sitt liv trott vara hans far faktiskt inte är det. ”Din riktiga pappa sitter på fängelset i Härnösand och är döende och undrar om du ville besöka honom innan det är över.” Och så vidare och så vidare. Jag hittar bara på nu.    Men det handlar om samma sak: när livet kränger till kan man få syn på livet. Och när jag efter ett år eller två, eller ibland efter tio år, vrängt och vridit på personen tills jag tycker han är så bekant och levande för mig att jag är säker på att jag känner honom, placerar jag honom i en historia och en tid senare konstaterar jag att jag skrivit en roman till.    Fast egentligen har jag bara försökt komma åt det där med vad livet egentligen går ut på. En gång till.   Och det är alltid bara vanliga öden. Det är alltid bara vem som helst som kan ge mig det svaret.” Och under hela den processen porlar – lusten. Så är det, åtminstone för mig.   Stewe Claeson är född 1942 i Landala, Göteborg och är idag bosatt i Nödinge. Han debuterade 1969 med diktsamlingen Semantica, op 18 (Bonnier), och har sedan dess gett ut novellsamlingar och romaner, senast romanen Mördaren är död (Norstedt 2011). Stewe Claeson har också översatt amerikansk lyrik, samt arbetat som lärare, handledare och rektor.    

 Illustrationen av   Stewe Claeson   är gjord av  Helene Gedda .   
 ]]></description><pubDate>Mon, 24 Oct 2011 20:55:56 +0200</pubDate><category>Oktober</category></item></channel>
</rss>
